Alt startet med lukten av bensin

Det var august 2017, og jeg satt i en leid Tesla ved en Supercharger i Sedona, Arizona, da jeg luktet bensin.

Det var 35 grader ute, og vi hadde sittet der evigheter. Jeg forstod ennå ikke at det kunne ta så lang tid å lade et batteri fra 80 % til 100 %, spesielt i ekstrem varme. Teslaen slet med å holde batteriene kalde.

På den tiden eide jeg en 2014 Kia Soul, og jeg hadde lest foruroligende rapporter om Kias som tok fyr over hele USA. I et øyeblikk kom den kjente bekymringen tilbake.

Så husket jeg at jeg ikke var i min Kia.

Lukten kom fra bensinstasjonen ved siden av, der en tankbil fylte opp de underjordiske tankene. Jeg måtte le av meg selv. Selv om jeg, gitt varmen, også var litt bekymret for at Teslaen skulle ta fyr.

Ingen av delene skjedde.

Til tross for den lange ventetiden elsket jeg Tesla-ladeopplevelsen. Du bare plugget den inn. Ingen apper, ingen kredittkort, ingen instruksjoner. Bilen og laderen ordnet alt.

Jeg beundret den enkelheten.

I 2019 byttet jeg min bensindrevne Kia Soul mot en 2019 Soul EV. Det var da jeg oppdaget hvordan lading var utenfor Tesla-økosystemet.

Jeg trengte forskjellige apper for forskjellige ladenettverk. Noen krevde forhåndsbetalte saldoer. Andre trengte mobiltilkobling for å kommunisere med en server før de i det hele tatt leverte strøm. Noen ganger feilet hele prosessen.

Det var latterlig.

Det som overrasket meg mest, var at mye av denne ladeinfrastrukturen kom etter at Tesla allerede hadde vist hvor enkelt det kunne være. Teknologi som kommer senere burde vel være bedre, ikke sant?

Tesla hadde satt standarden. Likevel hadde store bilprodusenter og lade-selskaper, inkludert virksomheter med enorme økonomiske og tekniske ressurser, på en eller annen måte klart å levere en mer komplisert opplevelse.

I stedet for å koordinere rundt en sømløs ladeopplevelse, hadde bransjen overlatt forbrukerne til å håndtere apper, kontoer, betalingssystemer og inkompatible nettverk.

Selskaper som GM, Toyota og Kia hadde langt større ressurser enn Tesla hadde i sine tidlige år. De kunne vel ha samarbeidet for å gjøre lading like enkelt som å plugge inn en bil.

Men åpenbart var det for mye å be om.

Så la jeg merke til noe interessant i parkeringskjelleren til borettslaget mitt. Det var en vanlig stikkontakt rett ved parkeringsplassen min.

Jeg begynte å plugge inn der. Jeg hadde ikke spurt om tillatelse, men det var ingen regel som forbød det, og bygningen tilbød allerede en delt Level 2-ladestasjon som en fasilitet. Ved å lade på min egen plass, lot jeg den stasjonen være tilgjengelig for de andre elbil-eierne.

Og det var da jeg gjorde en oppdagelse som endret hvordan jeg tenkte på elektriske kjøretøy.

Level 1-lading var utrolig effektivt.

De fleste dager sto bilen parkert i flere timer. Jeg trengte ikke å lade raskt. Jeg trengte bare å erstatte strømmen jeg hadde brukt på å kjøre rundt i byen. En vanlig stikkontakt kunne lett håndtere mesteparten av kjøringen min hver dag. Du kan finne ut om det gjelder for din egen kjøring med vår EV Home Charger Calculator.

Enda bedre, opplevelsen var akkurat det jeg hadde elsket med Tesla.

Plugg inn. Gå bort.

Ingen app. Ingen nettverk. Ingen komplisert elektronikk som forhandler med servere et sted på internett.

Jeg begynte å lure på hvorfor borettslag og leilighetsbygg brukte tusenvis av dollar på avansert ladeutstyr når vanlige stikkontakter eller rimelige Level 2-stasjoner kunne gjøre mye av jobben.

Elektrisiteten var allerede der. Ladeteknologien var allerede inne i bilen.

Det som manglet, var en enkel måte å spore hvem som brukte hvor mye strøm og hva de skyldte.

Selvfølgelig ville det kreve en viss tillit. Sjåførene måtte sjekke inn og ut ærlig. Men i et borettslag eller leilighetsbygg, hvor beboerne allerede har et etablert forhold og en kontrakt med eiendommen, virket det helt rimelig.

Og hvis det ikke var internettforbindelse i garasjen? Hvem bryr seg? Koble til, lad bilen, og registrer eller juster økten senere.

Jeg kunne ikke slutte å tenke på det.

Til slutt bestemte jeg meg for å lage programvaren selv.

Jeg kalte det EVnSteven.

En enkel måte for folk å dele eksisterende elektrisk infrastruktur, spore ladetid og betale sin rettferdige andel uten dyrt utstyr eller unødvendig kompleksitet.

Når jeg ser tilbake, synes jeg det er morsomt at hele reisen begynte med en bensinlukt i ørkenen i Arizona.

Men den virkelige åpenbaringen kom mye senere, i en underjordisk parkeringsgarasje, da jeg oppdaget hvor mye teknologi vi faktisk ikke trengte.

David Williston
Grunnlegger, EVnSteven.app